Madrigaler for biene

Biene dør. Vi vet ikke nøyaktig hvorfor biene dør, men det gjør de. Fenomenet har fått betegnelsen "Colony Collapse Disorder". Sannsynligvis har menneskene mesteparten av skylden. Det er visst ikke bare biene som dør, for en ny studie viser at antall insekter generelt har sunket drastisk de siste tiårene, og mange arter er i ferd med å forsvinne helt. Da er det med rette at det kommer et album dedikert til biene.

The Bee Madrigals er en samling madrigaler komponert av Bjørn Bolstad Skjelbred. Nordic Voices, som sannsynligvis er norges dyktigste utøvere av vokal samtidsmusikk, har sunget inn de seks madrigalene som omhandler bienes kollaps. I heftet som medfølger CD-utgivelsen (Aurora forlag) trekkes en parallell mellom bier og mennesker: "We two are the only species that use symbolic communication. Sure, you all know humans talk and write and invent strange signs to stand for things, but it is rather surprising that honeybees dance out information telling each other where the flowers and pollen can geographically be found."

Hva kan da musikk - en ikke-symbolsk medium for kommuniksjon og lyd - gjøre for uttrykke noe om biene? 

Åpningsmadrigalen heter "The Warning". Den begynner med at én enkelt tone får utfolde seg blant sangerne. Sangerne kommer med stadige anslag på tonen i en tilsynelatende vilkårlig rekkefølge. Er det en slags summing vi hører, er det lyden av en sverm? Tonen bryter plutselig opp; fra å være unison går den over til en tvetydig harmoni. Deretter vender sangen tilbake til det unisone, før enda en harmoni utfolder seg. Pendlingen mellom unison sang og fyldig harmoni minner om et signalement, en alarm, tyfoner som varsler om fare. En kort pause avslutter signalet, før en ny alarmerende harmoni fremtrer. Denne gangen løses harmonien opp, den sklir ut og tar oss med til noe annet/[et nytt rom]. 

I dette rommet hører vi overtonesang. En summing (glissando) i bass legger seg etter hvert under de seremonielle overtoneytringene. Er det bienes kall vi hører? Er det bienes advarsel til hverandre, kjenner de at noe er galt? Eller kan det være et kall til menneskene, en advarsel om at biene er i ferd med å forsvinne, og med dem forsvinner pollineringen (blomstene, fruktene, grønnsakene, honningen, våren)? 

Neste madrigal er et skrekkscenario; "Spring Without Voices". Stille summing, et fravær av lyd, det er vår, men det er ingen stemmer, ingen bier. Vinden blåser ubehagelig, en merkelig stillhet. Midt i stillheten begynner menneskene å rope. Et rop om hjelp - eller bare ren fortvilelse. Det er noe som mangler. Nå er det bare en merkelig stillhet av vår uten bier. 

Tredje madrigal synger vokalgruppa fra perspektivet til en bie som befinner seg inni en bikube. Jeg mistenker at vi kanskje følger bien som er avbildet på albumcoveret. Forklaringen på hva som skjer i denne madrigalen kan vi hente fra den fjerde madrigalen, hvor innlegg fra en forumdiksjon brukes som utgangspunkt; alle snakker over hverandre, på tvers av hverandre, de kommer med teorier om hvorfor biene forsvinner, de uttrykker sine egne følelser knyttet til bienes forsvinning, og om hvem  som har skylda (CORPORATIONS). Her sier noen i slutten "Is it a coincidence that it's [termidor/pesticides] designed to contaminate workers unknowingly so they infect the entire colony. Because this stuff is virtually invisible". I den tredje madrigalen flyr bien med andre ord rundt med giften i seg, den bringer døden med inn i bikuba, smitter alle, og utsletter hele kolonien. Bien er redd, den merker at noe er annerledes med den, men skjønner ikke helt hva. Den tredje madrigalen lyder slik: 

I was at the heart of the hive

I was terrified

It was a wonder

I was not already dead

It was a wonder 

I was not already dead

and then I knew why

I was no alien

Mange av virkemidlene som benyttes i de enkelte madrigaler, gjennomsyrer også verket som helhet; syllabisk sang med rike, tvetydige harmonier, glissandoer som minner om bienes summing, lyder av vind og overlappende uttalelser. Allikevel finner vi nok det mest enhetsskapende i hvordan Skjelbred bruker stillhet og tid. Musikken formidles aldri i et hastverk, den løper aldri fra oss, men lar alt få vare. Harmonier og melodier får tid til å utvikle seg, tonene får være på et lenge på et sted før det går videre til et annet sted, et sted som i de fleste tilfellene ikke er så langt unna det første. Hver madrigal er i seg selv en avslutning, det skapes en ikke-lineær ikke-fortelling som på ulike vis konkluderer bienes kollaps. 

Skjelbreds kunst operer ikke innenfor et autonomt felt (slik som mange gjerne tenker i dag), men skriver seg snarere tilbake inn i samfunnet gjennom aktiv deltakelse. Han formidler på den måten han kan best - gjennom musikk - og belyser på den måten et alvorlig tema som absolutt fortjener mer oppmerksomhet og omtanke. Mer politisk musikk takk.